Bli lyd!

by Jo Hart | Posted in Fiction

1

De ringer.
Spør om jeg kan snakke om selvmordstanker i morgen klokken 11:45.
Sier jeg er kyndig.
Sier det er viktig med åpenhet.
Jeg kunne aldri gjort det mot foreldrene mine.
På samme måte som jeg aldri kan publisere dette.

Jeg legger på uten å si noen ting.
På samme måte som jeg ikke hadde tenkt å legge igjen noe brev.

Jeg går ut på balkongen og trekker inn den kalde lufta.
På samme måte som hun kanskje trekker inn en dødsens kulde fra en etterlengtet sigarett.
Fuck henne.
La henne forgå av lungekreft om hun vil.

Jeg gråter lydløst.
Tar det tilbake, selv om jeg aldri sa det høyt.
La meg dø først.
La henne legge på først.

 

2

Mamma. Pappa.
I den rekkefølgen?
Friminutt, og en evig strøm av dilemmaleker.
Drikke ti liter piss, eller ligge med onkelen sin?
Hvem ville man drept?
Jeg svarte alltid meg selv.
Det er ikke noe alternativ, sa de.
Mamma eller pappa.

Slik gikk ungdomstida.
Jeg gikk hverken under eller i oppløsning.
Gikk ikke mine egne veier i større grad enn at jeg var innafor.
Det gikk som det skulle.
Mens jeg kjeda meg til døde.


3

Så stille det var før du kom.
Tjuefire år i total stillhet.
Det var Helen Keller og jeg.
Men jeg gadd ikke tegn i hendene,
timer med braille,
vann i krana.
Gadd ikke prøve
før du kom.


4

Du lukter sig og fyll.
Den lille sminka du bruker
sitter ikke der du la den før du dro.
Men du enser det ikke.
Enser bare
meg.

Forteller som en foss.
Skipper noen ord på veien,
som for å komme til poenget ekstra fort.
Jeg driter i poenget.
Oppgløddheten,
veivende hender som skal vise hvordan han sleipe fyren så ut,
er poeng nok, og full pott.
Alle tiders hopprekord.

Hør, da!
Du ler, rister meg i skuldrene
Shaken Baby Syndrome! SBS!
Roper du inn i øret mitt.
Men jeg hører hvert eneste ord du sier,
til og med de du hoppa over.


5

Det frister mest å hoppe
fra innmari, svimlende høyt oppe.
Fritt fall så kraftig at man kanskje svimer av på veien.
Vil man føle fallet eller ikke?
Er møtet med bakken en del av opplevelsen?

Jeg husker at du ville hoppe i strikk.
Ler hånlig.
Tandemhopp.

Men du får ikke være med.
Og du kan ikke grine deg til det, heller.
Det hjelper ingenting
etterpå.

 

6

Du var den første jeg grein til
uten skam.
Den første jeg lå med
uten skam.

Du visste det med ligginga,
men kanskje ikke det med grininga.

Den gangen jeg fikk deg til å komme så du grein,
skamma jeg meg etterpå.
Happy tears!
sa du.
Ja, herregud, selvfølgelig!
sa du.

 

7

Søt jente,
sier mamma.
«Søt» hvordan da,
spør jeg.

Det synes,
at hun synes du er sånn helt passe,
og jeg synes det er helt greit.

Men ikke kall henne søt,
sier jeg.

Mamma tar seg for munnen,
nikker lydig.

 

8

Jeg møtte aldri mora di.
Faren din.
Broren, som jeg aldri skjønte om var ekte.
Hvem har en bror som er på turné
med et band som ikke har noe «fast navn»?

Du kunne si hva som helst,
og jeg sjekka ikke opp noen ting.
Men det var du som sjekka opp meg!
Insisterte du.
Som om jeg hadde turt det.

Lot deg tro det.
Lot meg tro det.
Selv om jeg visste
selv om du visste
at det var ljug
det også.


9

Jeg våkna,
av at det var så innmari
stille.

Du lå med hodet tungt mot overarma mi,
og jeg så deg puste.

La øret helt inntil munnen din,
men hørte ingen ting.

Fuglene
flyene
skyene
seilte lydløst forbi.

Kjente
en ny dvaletid komme.
Nye tjuefire år
omsluttet av den skjønneste
kjedsomhet.

 

10

Jeg ringer tilbake til radioen.
Joda, jeg kan komme i morra,
øver jeg for meg selv
i vakuumet av summetonen.
Stigende puls i påvente av at noen skal høre meg si
hallo.

 

 

Comments

Be the first to comment on this article!