Kjære T

by Jo Hart | Posted in Fiction

Vi rømte jevnlig.
Fra dagene
veiene
mot det voksne.
Vi var ikke klare
klarte hverken oppklare eller klarere
det som senere skulle stå krystallklart foran oss:
“Du kan ikke snu”.

Du tar meg i hånden
dukkehånden
som Maria trodde var laget av glass.
Vi løper gjennom en tett masse
men i beruselsen virker den smøremyk
Silky Soft.
De kan ikke stoppe oss
og de vil heller ikke.
For vi løper riktig vei.

Vi oppdager det ikke
før dagen derpå.
Angrer på at vi løp
når vi kunne ha satt oss ned.
Nedsatt en veto mot det hele
vedtatt at en plikter
å si ifra.
Det kan vel ikke være individets ansvar
å finne veien?
Vi fordømmer teknologien.
For natten tok oss forbi og på senga
og tilbake ligger et uåpnet brev
som forteller hvordan barndommen
burde ha vært.

Sammen ble vi dobbelt så store.
Såklart.
Det følger alle regler.
Én og én blir to, eller én.
Avhengig av regelen.

Det er denne ene vi ble.
På bildene synes inget skille
mellom de opprinnelige bitene.
Det er så lenge siden.
Minnet falmer raskere enn bildet.
Minnet om en voksenrolle.
Minnet om en høyreist mann.
En mann som kunne beskytte oss mot bjørner
for han hadde egen kniv.

Du vandrer langsomt
for ikke å gå glipp av noe langs veien.
For ikke å miste av syne den gamle mannen
som i likhet med deg
bare glaner.

På livet
på de små detaljene det sleper etter seg.
Detaljer i alle lommene.
Lommer så tunge at du synker
idet du legger deg i havet for kvelden.
Du vil ankre uten å våkne samme sted.
Våkne uten å kjenne tyngden.
Du drømmer om håpløshet.

Hun drukner dem alle.
Lurer dem ut på dypet
av øynene
som sluker villfarne sjømenn.
Selv de som kjenner havet.

Stirrer dem i senk
og med senket blikk
løfter hun de livløse kroppene
opp fra sitt eget indre.
For hun er havet
og alt
som de stakkars ble oppslukt av.

Hun sukker.
Og hele kloden sukker
for ingen er større enn havet
som venter på at noe stort
skal ta henne av sted.

Comments

Be the first to comment on this article!