U/ønsket

by Jo Hart | Posted in Fiction

Den gravide kvinnen bokser løs på magen.
Stramme bånd rundt knokene, forankret i håndleddet.
Barnet skal lære å slåss!
For hun er ingen kjære mor
og barnet har ei navn.

Jeg spør om kvinnen trenger hjelp.
Vinkelen ser kronglete ut.
Jeg kan nok, på tross av manglende kommando over egen muskelmasse
spesielt på venstre side
generere mer momentum enn henne.
Hvis jeg tar ett skritt tilbake
bøyer knærne og
BÆM!

Kvinnen stopper knyttneven min
vifter den vekk med håndflaten
som for å hindre en sommerfugl i å komme inn verandadøren.
Hennes myke hånd på min harde neve
hennes harde blikk på mitt myke ansikt.
– Hva om du overtar barnet?

Øynene hennes vitner om at hun ikke vil ta nei for et nei.
Jeg dropper grøtrunden
sier like godt ja med én gang.

Så var det slik man skulle befruktes.
Av en fremmed kvinne på treningsstudioet.
Fremt, hun er ikke helt fremmed.
Jeg har sett henne pumpe jern
på avstand
mange ganger.
Før jeg visste at hun var gravid.

Jeg har tatt meg i å ønske
at jernet var meg
rett som en planke
i taktfast løft
av hennes muskuløse armer.

Slik sett er det smigrende at hun vil jeg skal bære fram barnet hennes
barnet vårt
for jeg har jo alltid elsket henne.
Visste hun det hele tiden?

Vi bytter livmor
og hun spenner på seg remmene på nytt.
Bøyer nakken til venstre
til høyre
slår seg i ansiktet slik sprintere lader opp til sprint.

– Ah, deilig! Friheeeeet!
Brøler kvinnen
og slår seg på brystet.

Jeg er kvalm.
Feit
kvalm
på gråten.

Hun inntar posisjon.
Åpenbart proffere enn meg.
Svetten pipler fra det sorte håret
som har lagt seg inntil tinningen hennes.
Hun er klar.
– Så JÆVLIG KLAR!

Jeg blotter motvillig magen.
Kikker meg rundt.
Ingen ser ut til å ense det lille opptrinnet vårt.
De fleste har headset på
og styrer med sitt.
Vekter.
Markløft.
Bytte sang på iPoden.

Kvinnen løfter venstre hånd
opp mot venstre tinning
og gjør høyre hånd klar.
Mikroskopisk og stetoskopisk kan jeg
se
høre
hver minste hud- og muskelcelle
knake
akselerere.

– STOPP!

Jeg skriker med overdrevet lys stemme.
En kvinnestemme.
Alle i rommet snur seg på likt.
Tusen øyne på min munn
på mitt flakkende blikk
på min blottede mage.

– Si det!
Roper resepsjonisten ute fra naborommet.
– Si det høyt slik at alle kan høre det!

– Jeg kan elske barnet
hvisker jeg.

 

 

Comments

Be the first to comment on this article!